Hvil i fred

Ett år er gått, jeg klarte ikke skrive noe til deg da. Sorgen er tung, og tårene presser stadig oftere på. Har vel egentlig mest lyst til å rope høyt ut KOM TILBAKE, selv om jeg vet at det ikke er mulig. Jeg skulle gitt mye for å kunne kjenne den mye pelsen din igjen……..

Jeg strøk over din gylne pels,
men halen din slo ikke mer.
Øynene dine var lukket igjen
over øyne som ikke ser.
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå -
aldri mer løpe, hoppe, gå -
Alt er slutt….., det er over nå.

Jeg la hodet mitt ned mot ditt,
og tårene dryppet som blod.
Aldri mer skal det bli som før -
aldri mer “oss to”.
Som isende kulde inni meg
kjenner jeg noe dødde med deg.

Jeg må reise meg, sa de, – jeg gikk mot en dør.
Der ute gikk livet som før -
Jeg snudde meg – du lå så livløs og stille.
Du kunne ikke komme, selv om du ville -
Skriket ville ut, men jeg lukket min munn -
Hvem var det som sa: “Bare en hund”